Dette er et kurs jeg gjerne anbefaler til andre. Professor Arne Krokan har godt grep om kurset og trekker inn relevante og dyktige forelesere. Det er krav om egenaktivitet og mange nyttige, praktiske øvelser.

 Kurset tar for seg den digitale utviklingen og hvordan vi kan bruke sosiale media. Vi har fått belyst hvordan de sosiale mediene har etablert seg og utviklet seg, fått tips og råd om hvordan vi kan bruke de sosiale nettstedene, og hva slags tjenester vi kan legge ut på kommunale sider. Hensikten med de sosiale media er å få til dialog, ikke bare legge ut informasjon. Vi har diskutert hvem vi ønsker å nå, og hvorfor akkurat disse målgruppene? Har vi et bevisst forhold til hvorfor vi vil være på Facebook, Twitter, LinkedIn og andre steder?  Vi har sett gode eksempler, og mindre gode eksempler. Men det viktigste er at man er i gang. For alle som har blitt truffet av den digitale revolusjonen i voksen alder, er det en større eller mindre terskel å gå over når man skal begynne å blogge. Eller å komme fram til at det faktisk kan ha en verdi at man begynner å blogge.

Det blir nye kurs til våren, så interesserte bør følge med på NTNU og Arne Krokan.

Vi har to kategoier kommunale ledere. De politisk valgte, som skal gi retning for kommunens utvikling og tjenester, og de som er ansatt for å lede administrasjonen til å utøve kommunens forvaltnings- og utviklingstjenester.

Det er få politikere som blogger, og ennå mer sjeldent å oppleve at en kommunalt ansatt leder blogger. Ett av unntakene er administrasjonen i Trondheim kommune, der både rådmann og flere kommunaldirektører har opprettet sin egen blogg.  (Beta Trondheim).

Hvorfor er det så få ? Er det mindre viktig for kommunale ledere å blogge enn andre? Hvorfor skal de gjøre det? Hva har de på vinne på denne type kontakt med andre? Og hva er hindringene?

Jeg tror dette har med alder, tradisjon og redsel å gjøre. Alder, fordi mesteparten av kommunale ledere har måttet lære seg å bruke teknologi i voksen alder, i motsetning til dagens unge som har vokst opp med det. Tradisjon, fordi kommunal forvaltning er styrt og preget av lovverket i stor grad, og taushetsplikt og lojalitet har vært begrunnelser for å holde tilbake informasjon og meninger. Redsel, fordi det kan kreve mot å legge sine egne meninger ut i åpenhet for all verden, og måtte stå for dem i ettertid.  Som kommunal leder har man behov for å framstå som nøytral, og ikke kunne bli tatt til inntekt for en parts syn.

Så hvorfor bør kommunale ledere blogge?

Interaksjonen mellom innbyggere og kommune er i store trekk slik:

1.Innbyggerne gir føringer til kommunen  gjennom hvilke politikere de velger.

2. De folkevalgte gir føringer til administrasjonen om hva slags retning de vil ha på tjenestene.

3. Administrasjonen omsetter dette til praktisk politikk – gode tjenester.

4.Innbyggerne klager på/roser vedtak direkte eller i pressen.

5. Kommunens administrasjon korrigerer, gir etter eller står på sitt, eventuelt ny beslutning.

6. Innbyggerne gir føringer gjennom neste valg.

Blogg er mulighet til å komme i kontakt med innbyggere og brukere på en direkte måte, og få klare innspill til hvordan kommunale tjenester oppleves, hvordan det oppleves å bo i kommunen, samt ønsker, behov og forslag som kan være like verdifulle for en kommunalt ansatt leder som en folkevalgt leder.

Samtidig må den som blogger gjøre seg opp klare meninger om hva som utgjør vedkommendes beslutningsgrunnlag. Meninger, holdninger og synspunkter som er med på å prege de avgjørelser vedkommende gjør. Dette gjør også at lederen framstår som menneske bak funksjonen, og  det kan bidra til å myke opp forholdet mellom kommunen og innbyggerne. Ved å gi andre mulighet til å gi sine synspunkter tilbake, vil begge parter ha mulighet til kunnskap og bevisstgjøring.

Senere kom det en sak opp i offentligheten som virkelig endret mitt syn på dette. Og det fra en person som ikke har særlig heltestatus hos meg – bortsett fra i akkurat denne saken. Dagfinn Høybråtens gjennomføring av røykeforbud i restauranter og skjenkesteder var en prosess som det står respekt av. I likhet med veldig mange andre, syntes jeg dette var en litt moralistisk skjerping av loven som sannsynligvis ville føre til mer problemer og misnøye enn til glede og behag. Det manglet ikke på protester og innspill og påstander om hetsing og mobbing av røykerne. Konkurstrusselen var overhengende og mange ville miste jobbene som følge av at utestedene måtte stenge ettersom publikum ville utebli. Folk ville ikke klare å være sosiale mer, for røykerne ville forsvinne fra bybildet og sitte hjemme og røyke. Restaurantansatte samlet seg og gikk i protesttog. Avisinnleggene og mediedebattene var utallige. I denne stormen sto Dagfinn Høybråten, like kald og rolig og saklig, og håndterte alle argumentene som kom. Og hva skjedde? Hvor er vi nå?

Idag synes de fleste, både restaurantgjester og restaurantansatte, at det er naturlig og riktig å ha røykfrie spisesteder. De ansatte opplever at de har et sunnere og bedre arbeidsmiljø, og ikkerøykere som går på byen kan komme hjem uten å måtte ha med seg eimen av tung sigarettrøyk  i klærne. Folk er kjempefornøyde, og ønsker på ingen måte å reversere utviklingen. ( Og husker du den forrige reformen – den gangen det ble forbudt å røyke i butikkene? I klesbutikkene og bakeriene og alle de andre?  Ramaskrik den gangen også – med etterfølgende  fornøydhet).

man kunne motivert dem til denne endringen? Neppe. Tenk bare på hvor mange år med motivasjonsarbeid er lagt ned for å få færre til røyke her i landet? Og hva skjer med statistikken?

Poenget mitt er ikke røyk eller antirøyk ( den enkelte må få velge hva man vil utsette kroppen sin for),  men selve holdningsendringen. Min kjære hadde rett: Du kan faktisk få folk til å endre sin holdning ved å tvinge dem til å endre atferd.

Moralen er: Har du noe viktig du skal gjennomføre over kort tid, er det bare en ting å gjøre: Kjør røykelov!